ELINE GJESTVANG
-Å, Eline er så kreativ, hørte Eline Gjestvang ofte som liten. Som 9-åring dekket de små maleriene hennes husveggene hjemme i huset på Lillehammer.
Om kreative mennesker fins det en myte – et sagn eller en teori – den kalles noe så tungt som tre-talents-forbannelsen. Den går helt enkelt ut på at at man er god i litt for mange ting, og ikke klarer å velge, ikke klarer å kanalisere kreativiteten hardt nok inn i én ting. Hvis man da ikke er Leonardo da Vinci og holder på med alt – samtidig!
Kunstutøvelse er energitappende, og lyset har ikke tre ender som kan brennes, det har bare to, og selv to er for mye. Lyset skal stå støtt i staken og brenne klart. Dette som digresjon alene.
Hjemmet til Eline og kjæresten Gabriel, fra Arneby i Småland, en kjellerleilighet så å si vegg i vegg med Lovisenberg sykehus, er et kunstgalleri. Hvorfor, spør du? Fordi begge maler, vel! Bilder overalt. Selv kjøkkenet bebos av dusinet små portretter og intrikate skisser. To kunstnere, livskunstnere og kunstnere på alle måter; det merker man med en gang, fra entreen og inn.
Eline er den seriøse av de to, den utøvende. Gabriel som går fra strekmunn til åpent smil på 0,002 sekunder (svensk rekord, kanskje verdensrekord!), henger med for moro skyld. De er kjærester og elsker hverandre. Du ser det på to mennesker, på blikkene de kaster på hverandre, den innette flauheten som røper en foss av velvilje og subtile kjærtegn. Den kjærligheten som er evig, som ikke går over. Hvor møttes de? På tinder for tre år siden, men det gjettet du vel for lengst … De ga hverandre superlikes!
Eline går andreåret på Strykejernet kunstskole. Tidlig i mars malte hun opp mot avgangseksamen og utstilling på Galleriet i Brenneriveien. Like før corona-hornene gjallet sa hun opp de to ukesvaktene på Kiwi for å kjøre full gass fram mot utstilling og diplom. Tabbe, så hun raskt i ettertid. Lånekassa betalte skolepengene, og knapt nok det. Nå ble det opp til Gabriel å skaffe salt til maten, som det het i gamle dager. Salt var viktig i gamle dager, så viktig at det engelske ordet salary kommer fra ordet salt, og sal på latinsk før det. Arbeidere fikk betalt i salt! Øl eller salt, slå den! Prøv å gi en pyramidebygger ved Kheops-pyramiden noe annet enn et glass øl og en neve salt ved slutten av uka, og se hvor mange pyramider du klarer bygge! Dette igjen som digresjon alene.
Vi står i stua og peker på bildene til Eline, spør hvilken retning hun går i, malerteknisk og hva valg av objekt og stil angår. Her er ulike stiler innen maleriet, og som en som har veivet noen kilometer med penselstrøk selv, vet jeg at en maler formes gradvis. Man følger idoler, forbilder, stjeler litt, låner litt, defragmenterer, setter sammen igjen. En omvendt alkymi for å sprenge sin egen identitet i biter, for så å sette den sammen igjen. All kunst er projeksjon av jeg-et. Vondt i starten, og verre skal det bli. Gulroten er forløsningen der framme i det utenkelige hildringslaget, kunstens parallell til åndelig oppvåkning i metafysikken.
Mange kunstnere bruker kunsten som terapi, slik oss vanlige dødelige bruker netflix. -Sett noen bra serier i det siste, eller? -Har du noen serier å anbefale? Å joda, mange …
Fra den dedikerte malerens øyekrok henger det ofte et lodd av fortid; i det lett kopparrete kinnet ligger piksler av smerte, halvt glemte fotnoter fra en trøblete bok, en innfløkt historie. Kunsten, maleriene, er medisinen mot den boken, mot den historien.
Dialog med egne erfaringer, kaller Eline det. Blant annet er det spiseforstyrrelsene fra tenårene hun innimellom drøvtygger og fordøyer med malerpenselen. Det er også følelsen å ikke trives 100% i egen kropp, et fravær av det andre mennesket som elsker en betingelsesløst.
Se, der står han: Gabriel Pepin, den langhårede svensken som Eline elsker. Er det hans skyld at brorparten av maleriene har varmere franske temaer, en rivieralinje her, en oppsvulmet hofte der? Gabriel, den store Bukowski-fan som har lest Ham on Rye syv og en halv gang. Gabriel, far til lille My på seks år som de begge elsker, og som lever i dette galleriet annenhver uke. Gabriel, hengiven hjemmepleier i bydel Gamle Oslo.
Andre av Elines bilder har klare referanser til Egon Schieles vonde, forvridde kropper. Andre igjen er inspirert av Jenny Savilles burleske og vulgære motiver, der styggheten er en kunstart og estetisk akrobatikk i seg selv, som på vondest mulige måte desperat søker mot det vakre, mot det gode.
Jeg nevner Marlene Dumas og en fantastisk serie med «stygge» portretter i blekk hun stilte ut på Henie Onstad kunstsenter rett etter år 2000. Eline kjenner til disse. Jeget, kroppen, ansiktet, alle øynene som ser og stirrer, ser og stirrer, ser og stirrer på deg.
Eline har sminke- og kostymeutdanning, og jobbet en stund for L´Oreal. Etter denne jobben gikk hun tre måneder arbeidsledig, og dagens økonomiske krise minner henne om forrige pengeløse periode.
-Nå skal jeg inn på Hudpleieakademiet til høsten, sier hun.
-Hudpleieakademiet? Du skal bli hudpleier?
-Ja.
-Er det et trygghetsvalg?
Eline nikker. Selvsagt er det det, dumt av meg å spørre. Male kan man gjøre når man vil, men å være hudpleier krever sertifikat, lisens. Amalie Skram skrev sine romaner om natten, om dagen hadde hun annet fore. Fernando Pessoa var regnskapsfører. Økonomi først, så kunst. Det er bare de mest ravgale som snur om på det. Charles Bukowski, Gabriels store helt, jobbet på postkontor i ørten år før han til slutt heiv uniformen på gulvet og dedikerte seg fulltid til det han kunne best: Drikke og skrive.
Nå blir det katalog i stedet for utstilling. Hver av studentene på Strykejernet får to sider hver. Eline, som gledet seg til utstilling, synes det er dritkjedelig. Ikke kjedelig med katalog, men kjedelig at det ikke blir utstilling.
Kan vi mistenke corona for å ha drept Elines drøm om å leve av kunsten sin? Kan vi virkelig anklage et lite virus fra en livredd pangolin på et kjøttmarked i Wuhan for å knuse drømmer? Nei, la oss ikke det. På insta-profilen «gjestvang» har han presentert det hun har laget og solgt godt jevnt over. Det vil hun fortsette med.
Hva er det med kunsten og kunstnerkallet, uansett, som får oss til å gå så bananas, ofre stabilitet og trygge rammer? Er ikke trygghet det essensielle i behovspyramiden? Er det sulten og dødsfrykten som til slutt tvinger oss inn i plausible utdanningsløp og solvente yrker? Er det frykten for galehuset og lobotomien, som i disse dager ikke utføres med skalpell men med piller?
Bildene til Eline snakker for seg selv, der de står lent mot dette lille, glade hjemmets vegger. De er fragmenter av et indre liv i utfoldelse, et bevegelig jeg. Uten at jeget beveger seg, beveger ikke menneskeheten seg, beveger ikke historien seg. Om 20, 50 eller 100 år henger kanskje noen av disse bildene på Nasjonalmuseet og Eline vil muligens se på dem og tenke på det ene fine året hun hadde på Hudpleieakademiet.
.