MEHRAN FRISØR
Torggata er kanskje den gata i Oslo som har forandret seg mest det siste tiåret. Fra å være hovedåre i indre sentrums nachspielrute til å bli hipster-Oslos identitetsstripe: Gata som løper fra Kulturkirka Jakob til Domkirka vitner på mange sett om det moderne Oslo og transformasjonen av byen siden årtusenskiftet.
Gentrifisering: rehabilitering av sentrumsnær men sliten bygningsmasse. Byggene: bygårdene fra byggeboomen på 1890-tallet, de spredte 1930-talls-gårdene; nybygg fra vår tid i betong, glass og stål. Som tause vismenn står byggene på rekke og rad og lar seg forvandle. Byggene har ingen vetorett når menneskene går inn og stiller klokken etter at batteriet stoppet. Gentrifisering: bruksendring i de rehabiliterte byggene. En butikk hvor de kun selger sorte klær. Nyklassisistisk gourmetburgerrestaurant for kjennere. Skobutikk med bare ett merke og perfekt vindusscenografi. Den brune puben erstattes av interaktivt mikrobryggeri.
Livet forandres, prisene går opp. Kontroll over bygningsmassen i gentrifiserte områder er den våte drømmen til enhver eiendomsspekulant. Urbane kulturendringer er gullgruver.
Familiebedriftene, de på engelsk såkalte «mom and pop stores» tvinges gjerne ut av de sentrumsnære område i slike moderniseringsprosesser. Funksjonelle serviceytere i tradisjonelle behovsbransjer: matbutikken, skredderen, frisøren.
Mehran Frisør i Torggata er en slik «mom and pop store». Litt før klokka 10 hver morgen ankommer Robert Thomsen åstedet. Arbeidet venter. Fra leiligheten på Lysaker er det en drøyt kvarters kjøretur til det daglige brød. Rutine er atferdsmønstre vi gjentar av nødvendighet. Nødvendighet har en tendens til å gå i hånd med lyst, og repetisjonen antar derfor ofte en dimensjon av tilfredshet. Akkurat det er ganske vakkert.
Robert klipper hår. Hver dag. Han klipper hår, barberer skjegg, farger hår, barberer nakker, vasker hår, snakker med menneskene.
Egentlig het han noe annet. Navnet er en av tingene vi ikke velger, som hår- og hudfarge; navnet velger oss. Akkurat som noen dyr kan skifte ham, kan mennesker erstatte sitt fødenavn med et annet.
Roberts far, Kasem, åpnet denne sjappa rundt 1990. 80-tallet var en tid som sendte mange iranere ut i eksil. Frisørsalongen fikk navnet etter Kasems barnebarn, som ble født rundt oppstarten. Mehran. Mehran er i dag ortoped og overlege i Oslo. Kasem er pensjonert, han er 90 og la opp i fjor. Å ta pensjon som 89-åring står det respekt av.
-Det er ikke lett å gå av pensjon, vet du, etter et langt arbeidsliv, sier Robert, -nå sitter han i stolen i stua si, så hører han min mor, Akram, si: Reis deg opp! før hun sier: Nei, sett deg ned… Han har litt vondt i ryggen, vet du.
Robert er en ryddig fyr. Et mildt lynne i et vakkert ansikt. Han kan ligne en halvbror av George Clooney. Øynene oser av trygghet og tillit.
Robert er ryddig til fingerspissene. Han stengte sjappa et par dager før lockdown-beskjeden kom, han sanset hva som var i gjære. Robert var klar for nasjonal dugnad nærmest på instinkt. 50 dager senere var han tilbake, med lyseblått munnbind og plasthansker:
-Jeg så meg lurt i speilet og sa, som Arnold Schwarzenegger i Terminator: I´m back!
Coronatiden gjorde et stramt innhogg i frisørøkonomien. Null klipp – null kroner, det er enkel matematikk. Fikk han ingen kompensasjon?
-Jo da, det ble 23000 til å dekke en del av faste utgifter. Men vet du hva? Så fikk jeg regning fra regnskapsføreren på 10000, for å søke!
-Har det vært tøft økonomisk?
-Ja, sier Robert og drar på det, klart det er tøft når inntekten faller bort. Vi gjør alle hva vi kan får å få det til å gå rundt.
-Da jeg åpnet igjen i starten i mai, begynte stamkundene å komme, en etter en. En for eksempel, en mexicansk lege på Ullevål sykehus, kom inn døra, bustete på hodet, iført maske og briller. Før vi kunne gå løs på hårlokkene hans måtte vi ta full striptease!
-Det er det å møte alle disse menneskene, med sitt hår, med sine ord, med sine ytre og indre identiteter, som gjør frisøryrket spennende. Du vet, jeg er egentlig utdannet ingeniør. Jeg utdannet meg til det etter at jeg kom til Norge fra Iran i 1985. Etter noen kortere opphold på Lillehammer og Gol flytta jeg til Oslo, hvor familien var. At jeg begynte å jobbe i pappas frisørsalong, var egentlig litt tilfeldig.
Forholdet frisør og kunde er litt som forholdet taxisjåfør og passasjer. Enten kommer man i snakk, eller så oppstår en usagt avtale om gjensidig stillhet. Robert er glad i å snakke med kundene sine. Og han har et bra repertoar av vitser:
-Det var en gang en nordlending (iransk nordlending) som var på en snartur i Teheran. Der hadde han et viktig møte, og kampen for å finne parkeringsplass ble etterhvert desperat. Han kjørte i sirkler og rundet kvartal på kvartal for å finne en asfaltlomme som var stor nok til den lille bilen hans. Til slutt ble han så desperat at han stoppet bilen, stanset motoren, lukket øynene og pustet tungt inn, før han sa: «Kjære Allah, vær så snill og finn en parkeringsplass for meg. Hvis du gjør det så lover jeg å gå oftere i moskeen og be regelmessig hver dag!» Nordlendingen åpnet øynene, og plutselig var det en parkert bil som smatt ut og åpenbarte en romslig lomme. Han startet motoren og parkerte kjapt. Nå lukket han øynene igjen, og sa: «Kjære Allah, tusen takk, men jeg klarte å finne en parkeringsplass sjøl.»
Ingenting er som å le av en gid vits. Og Robert har mange. Friseringstiden kan utvides radikalt om han får bensin på vitsebålet; man kan også oppleve å forlate Mehran frisør med kortere hår enn planlagt.
Den islamistiske revolusjonen skaket opp Iran i 1979, og Irak-Iran-krigen kom like etter. Robert var jagerflypilot i den krigen.
-Fra 80 til 82 fløy jeg F4 og F5. Etter militærtjenesten ville jeg ta en god universitetsutdannelse og få meg et bra liv. Dessverre var ikke det mulig i Iran. Alle studenter måtte følge de pålagte doktrinene fra regimet, ellers var det over og ut. Sivil pilotutdannelse var et annet alternativ, men mamma og pappa sa hele tiden: «Ikke bli pilot, ikke bli pilot». De var redde for at flyene jeg førte skulle falle ned fra himmelen. Og jeg som hadde flydd jagerfly under krigen!
Hverdagen er tilbake. Nå kommer de til Mehran frisør alle sammen, langhårede og korthårede, gamle og nye kunder. Midt i hipsterparadiset av mikrobryggerier, aparte klesbutikker og postmoderne kebab, står Kasem og Roberts frisørinstitusjon fortsatt og vitner om kontinuitet, historie og menneskelighet i Torggata.