RINA MARIANN HANSEN
Det er en helt vanlig corona-tirsdag i Oslo noen uker før sommerferien. Gatene er halvtomme. Munnbind begynner å poppe opp i ulike farger, selv om klassikeren: turkis med et skjær av grønt, fortsatt dominerer.
Ved Café Provence i Torggata sitter folk på trygg distanse ved bordene; det er 1-metersregelen som gjelder, og den nye virkeligheten er tillært og adaptert overraskende fort. Her, på kafeen til Mohamed Bachatene fra Algerie, sitter små grupperinger av menn og drikker cortadoene sine sakte, sakte, mens de nyter at sommeren er her igjen. Noen skal på jobb, andre er permitterte. Ved bordet helt nederst, opptatt på telefon, med en finger lett trippende på låret, sitter en slank kvinne i jeans med hull på kneet, hettegenser og caps. Du kunne tatt henne for å være gründer av en sofistikert butikkjede, poenget er: I blikket til denne dama ser du raskt at synapsene bak pannebrasken beveger seg hurtig og effektivt.
Den skjebnesvangre andre uka i mars, da hele Norge stengte ned, drev Rina Mariann Hansen operativ krisehåndtering på bred skala. Hun var nemlig kulturbyråd i Oslo. Idrettslag, museer, teatre, bibliotek, you name it; sjefen for kulturlivet i Oslo hadde noen hektiske dager da smittetallene økte og Erna og Bent endelig holdt pressekonferansen alle gikk og ventet på. Rina forsto hva det betød: Nå må vi handle.
Nå, et par måneder etterpå, bærer det rett til Rådhuset for det fysiske tirsdagsmøtet med byrådet, etter morgenkaffen på Café Provence. Rådhuset tårner ekstra majestetisk foran havna nå som gatene er bortimot tomme.
På kontoret i 10. etasje forbereder Rina seg til møtet med byrådsleder Raymond Johansen og de andre byrådene. Før hun fyker ned til møterommet på sjøsidens bakkeplan, rekker vi å stille henne noen spørsmål, før hun løper ned og møter Raymond og de andre, presis klokka ti:
-Hvor kommer du fra og hvor er du vokst opp? Fortell litt om bakgrunnen din.
-Jeg kommer fra og har bodd hele livet i Oslo, nesten hele tida på Ila. Det å vokse opp så sentralt gjør at man blir vant til masse folk overalt hele tida, og lærer seg å manøvrere verden fra man er ganske liten. Da jeg vokste opp var Ila et mer arbeiderklassestrøk med håndverkere og folk som strevde med å få endene til å møtes. Jeg tipper at jeg hjernen min i likhet med området har blitt gentrifisert, men jeg prøver å huske hvor jeg kommer fra.
-Når og hvordan kom interessen for politikken? Hva var bakgrunnen/gnisten? Og hvorfor AUF/AP?
-Jeg tenker at jeg, som alle, er forma av hvor jeg kommer fra. Faren min var alltid engasjert i fagforeninga si, men vi diskuterte egentlig aldri mye partipolitikk hjemme. Jeg har alltid følt at hjemme er på venstresida , og siden jeg var opptatt av fritidstilbud i nærmiljøet, i antirasisme (som alle var på 1990-tallet?) blei jeg med i AUF. Jeg er opptatt av at bakgrunnen vår – hvor vi kommer fra, hvilken klasse, hvor mye penger vi har, hvilke bøker som er hjemme hos deg – gjør at vi ikke kan ta de samme valgene. Det er for store forskjeller i samfunnet, det er fortsatt for urettferdig at unger som vokser opp ett sted i Oslo har helt andre muligheter enn de som vokser opp et kvarter unna med t-banen.
-Vær nådeløs og beskriv deg selv ærlig som person med noen få setninger.
-Nådeløs.
…Okei, det var for fristende når du ber meg være nådeløs. Men jeg er en person som er litt for ærlig med litt for mange, som ikke er så opptatt av hva folk mener om meg, og som har lyst til å endre samfunnet i mer rettferdig retning. Jeg blir glad av å oppleve nye ting med folk, av å høre
musikk som betyr noe for meg, av å lese bøker jeg kan kjenne meg igjen i eller få ny innsikt av. Jeg motiveres av å få ting gjort, av å se at de tingene jeg gjør kan endre noe.
-Si litt om følelsen av det å være kulturbyråd, hva det er og hvordan det er for deg – å ha en slik politisk stilling, med de utfordringene og ansvaret som følger.
-Det er ganske skummelt å ha et sånt ansvar. Det er et enormt budsjett, det er masse enkeltpersoner sin hverdag som påvirkes av de beslutningene man tar. Noe av det vanskeligste med kulturfeltet er at det i Oslo mangla en del grunnleggende fakta da jeg tok over, vi har en følelse av hvem som bruker de ulike kulturtilbudene, men det er for lite kunnskap om det. De siste årene har byrådet utviklet ny filmpolitikk, ny kunstpolitikk, omstrukturert kulturskolen, laga frivillighetspolitikk, videreutvikla bibliotekene, det er et enormt ansvarsområde med en masse ting som påvirker folk hver eneste dag.
-Hvilke grep har byrådet og kulturbyråden tatt gjennom mars og april, mai for å komme kunstnere og kulturinstitusjoner, store og små, i møte, i løpet av denne tida?
-Vi har lagt om noen av støtteordningene våre, tydeliggjort at de også kan gis til digitale arrangement, endra på noen fullmakter for at søknadsbehandling skulle gå raskere. Kultursektoren – både kommunens egen og andre aktører – ble hardt ramma, og var noen av de første til å stenge. Bibliotekene og museene har hatt mye mer digital formidling og innhold enn vanlig.
-Hvordan er kultur og kunstlivet i Oslo påvirket av dette, tror du, vær gjerne konkret.
-Jeg tror at vi egentlig ikke ser den fulle rekkevidden av hvordan dette påvirker kulturlivet i Oslo ennå. Fortsatt er arrangementer helt annerledes enn vi er vant med, med restriksjoner på avstand og
begrensning av antall publikum. Festivalsommeren er avlyst, kinoene har mulighet til veldig mye færre folk i salen enn før. Mange har funnet nye måter å nå ut til folk, men jeg er fortsatt bekymra for at mange aktører sliter såpass mye økonomisk at det tar en stund før vi er tilbake. Det kommer jo ikke til å bli det samme, uansett, å gå på konsert og ikke kunne stå tett, eller å være på kino uten at salen er fullsatt. Det er lett å tenke at pandemien er ferdig fordi skolene og barnehagene åpna, og at man kan reise på hytta igjen. Men jeg tenker at restriksjonene vil vare lenge, og for store deler av kulturlivet er inntjeningsmulighetene begrensa i lang tid.
11. juni ble Rina satt til å lede den nyopprettede avdelingen «arbeid, integrering og sosiale tjenester» i Byrådet.
-Kan du si noe kort om jobbskiftet ditt oppi det hele, og hvordan det var for deg personlig?
Jeg fikk ansvaret for dette nye området som skal bygges opp som en egen byrådsavdeling med ansvaret for arbeid, integrering og sosiale tjenester. Vi gjør endringa fordi vi har kjempehøy arbeidsløshet i Oslo pga. korona og trenger økt innsats på det feltet. Hele situasjonen er veldig krevende, vi ser at massevis av folk i byen vår har mista jobben, det skjer fortsatt konkurser og vi veit ikke hvor lenge smittesituasjonen vil være som den er. De langsiktige virkningene på økonomien, både nasjonalt og i Oslo er umulig å forutsi. Det å overta ansvaret for dette området nå føles lett kaotisk, litt som å skulle lage en strukturert måte å slukke branner du ikke veit hvor skal oppstå. Det å overta ansvaret for mange medarbeidere som sitter på hjemmekontor er også veldig rart. Jeg har jo lært å leve med teams-jobbing, men det er noe helt annet å møte folk på ekte. Heldigvis fikk den nye avdelingen hatt en smittesikker sommerpiknik med god avstand på en dag i sola, så jeg har fått møtt de fleste også ansikt til ansikt. Jeg håper snart hjemmekontorperioden vil være over, for det er mye enklere å bli kjent med folk når man er sammen med dem på ekte.