SHACHAR FISHBAIN
Virkeligheten og fantasien, de to gamle kranglefantene, tok seg en tur ut i verden. Fra kibbutzen Yiftach, like ved grensa til Libanon, dro de til Tel Aviv, til India, til Thailand, til Filippinene, til New York. Virkeligheten og fantasien var innom Oslo, tidligere Kristiania, en provinsiell by i kongeriket Danmark-Norge.
Noen byer er kjent for sin historie, andre for sine byggverk og kanaler. Noen få byer er kjent for sin lukt. Rotorua i New Zealand, Vila Nova de Gaia i Portugal.
Velkommen til Moss, Norge. Mosselukta er borte, men konnotasjonen henger igjen. På et romslig loftsatelier like ved den gamle cellulosefabrikken lukter det akryl, terpentin og sterk kaffe. Rundt oss har virkeligheten og fantasien laget barn: Malerier med dyriske portretter, kakofoniske fargelag, kaotiske mosaikkstrukturer i sterk neon, et hint av morbid, erotisk tegneserie.
Bak rødoransje Oakley-briller, i en korpulent og middelalderkongelig fysikk, finner vi maleren Fishbain. Shachar Fishbain. Han har vært produktiv i corona-tiden. Bare Fishbain lager Fishbain-bilder, og de selger som hakka møkk (før hakka man møkk opp i kvadratiske stykker og solgte dem som gjødsel, det var god butikk). Som en blanding av irsk pubeier, avslappet hooligan og frenetisk villmarksguide, strekker han fram en solid corona-neve og klemmer til så håndspriten spruter. Hardt men ikke for hardt.
Virkeligheten og fantasien bor i Shachar Fishbain. Skolegangen i kibbutz Yiftach gjorde psyken robust. Familien flyttet til kibbutzen fra industribyen Holon, sør for Tel Aviv, da Shachar var åtte.
-Det var et slags likhetstyranni i kibbutzen. Alt som ikke var «produktivt» ble sett ned på. Mye sosialt press, mange normer og regler for atferd: litt som norsk Jantelov. Kunst ses på som kontraproduktivt.
Som 8-åring fikk Shachar sitt første par briller.
-Det var første gang jeg så noe! Jeg begynte å male med en gang.
Skolegang i kibbutzen betød lange dager. Alt organiseres av skolen, og dagene er lange: undervisning, aktiviteter, sport, måltider. En slags kostskole light. Lille Shachar gikk alltid rundt med følelsen av å være annerledes. Omkranset av fjell og drusiske landsbyer, var kibbutz Yiftach et kommunistisk mikrosamfunn med 600 innbyggere. Tilreisende, i form av frivillige utlendinger, strømmet til Yiftach for å jobbe gratis og delta i det Shachar kaller «det ville partylivet».
En idealistisk kunstlærerinne i kibbutzen oppfordret ham til å studere kunst: Som 16-åring ble det kunststudier ved akademiet i Tel Hai. Et lite pusterom før det uunngåelige for enhver israelsk ungdom: militæret.
-Jeg var blitt lovet jobb som fotograf i IDF (militæret), men fordi jeg var litt rebelsk av meg, og kanskje litt frekk i kjeften, plasserte de meg i et slags spesialakademi for drop-outs og obsternasige bråkefanter. Her skulle de få skikk på oss i løpet av tre måneders disiplin. Resten av tiden i hæren gjorde jeg én ting: ingenting. Bortsett fra å røyke gress, som alle andre. Catch 22.
Etter tre ørkesløse år i hæren var det partytime. Shachar leide et loft i Tel Aviv og fikk jobb hos et dj- og eventbyrå. En variert karriere innen partyfiksing og annen kunstnerisk triksing begynte. Shachar er hypersosial og kan snakke fletta av de fleste, bortsett fra svigermor.
Fantasien og virkeligheten ville ha med Shachar ut på tur. De bodde oppe i hodet hans, de to gamle kranglefantene. Etter et par år i Tel Aviv, pakka han ryggsekken og dro østover.
-India mann, det er bare å sette seg på et gatehjørne i Delhi og åpne øynene. Kameler, geiter, folk i alle fasonger.
Virkeligheten og fantasien sugde næring. Shachar dro videre: Filippinene, Thailand. Hele tiden tegnet han, lagde skisser og fylte notatblokk etter notatblokk.
Vinteren 1998-99 fikk Shachar en telefon fra det ville vesten. USA, New York. Ryktet sa det var mulighet for å hive seg på et fly vestover og jobbe med kunst og eventer i den vestlige verdens mekka. Shachar pakket sekken og sa hasta la vista til strendene i Thailand. En kjapp tur innom sin mor Bella i kibbutzen, så ni timer vestover, tusen kilometer i timen, ti tusen fot over bakken. Du lever bare en gang (om gangen), og jobbtilbud i New York kommer ikke hver dag.
I løpet av ett år på upper east side Manhattan rakk Shachar å lage et titalls arrangementer, pop-up utstillinger og ymse festligheter av variert art.
-New York, man…
Ok, vi skjønner. Et bilde, tusen ord osv.
Året etter møter han norske Mona.
-Jeg lå i en hengekøye på stranda i Thailand, så henne gjennom solbrillenes mørke film. Det er én grunn til å dra til Norge. La femme…
Shachar var tre måneder innom kibbutzen, hvor Mona kom på besøk, før han tvang kompasspila mot nord.
Shachar Fishbain. Shachar Fishbain i Oslo. Oslo, denne provinsielle Europa-vorte med den glinsende pussen. Oslo, med sitt verdenskompleks, sin metropolitiske hybris. Shachar, kibbutzentreprenøren, orienterer seg, søker levebrød. Bruker kontakter, importerer noe juvelgreier, selger til gullsmedene i byen, tegner og maler, inviterer virkeligheten og fantasien inn i sitt nye hverdagsliv; prøver å bygge en bro mellom null og en.
Sønn nummer 1 kommer, 2005. Sønn nummer 2 kommer, et par år etter.
Mona er fra Moss. Det er ingenting galt i å dra tilbake til hjemstedet. Stort sett er det bedre å dra dit man kjenner noen, enn å dra til et sted hvor den sosiale marken er helt upløyd.
Men Moss, det å plutselig å befinne seg i Kambo, Moss; det er ikke bare bringebærgelé og sjokoladekake for Shachar. Han ryker på en smell. Rekkehus, hageflekk, søndagsfrokoster, velfriserte hunder, de tilforlatelige nabonikkene, alt det der.
Moss er ikke New York, og det er ikke Thailand heller. Og Moss er ingen kibbutz. Kibbutzfølelsen mangler.
Virkeligheten og fantasien gjorde fullt opprør. Kongene i Babel; plutselig truet, innenfra eller utenfra, det er ikke så viktig. Shachar måtte handle.
Hvem er Shachar Fishbain egentlig? Identitet er en flørt, helt til du males inn i et hjørne. Midtlivskriser og annet faenskap: livet kommer med en rekke singulariteter som bare må takles, uansett hva.
Det er nå Fishbain trer ut av Shachar Fishbain, og blir Fishbain for real. Det er nå Fishbain blir Fishbain, leier det største atelieret i Moss og planter flagget på kartet. Det er nordpol, det er sørpol, og det er indre pol (og selvsagt også Vinmomopol).
-Du vet, Moss er Sin City, sier Shachar og gliser Fishbain-gliset, kibbutzgliset.
Det er Sin City Fishbain maler ut på lerretene sine. Fantasiens og virkelighetens Sin City, to gamle kranglefanter på en langvarig mellomlanding i Moss.