MIMMI TAMBA

Språket sitter fint og mykt i munnen hennes, i munnvik, strupe og smilehull; øreflippene gløder mondent. Lys fra solen treffer henne meget pent, og likedan når dette sollyset gjør enkle geometriske reiser og rikosjetterer i glass. Hun har to små fikener under huden ved kinnbeina, og symmetrien i det smilende ansiktet er helt etter Arkimedes; triangelets algoritme fra tanngarden til tinningene sier mange ting, men røper lite. Arkimedes fant ut av polygoner og parabelsegmenter lenge før sekstanten var oppfunnet, og den er komplisert nok i seg selv. Poenget: menneskets og naturens skjønnhet ligger dypt lagret i forhistoriske, programmerte hemmeligheter, og det vi kaller personlig utstråling er naturgitte speilvendinger av disse grunnreglene, som kan forklares i det banale, men kun erkjennes subtilt.

Vi møter Mimmi ved enden av Torggata, vis a vis Jakob kirke, ved sykkelkafeen Pelotón; lyset står skrått, det er oktober. Hun sier hei, og du er solgt. Tromsø-dialekt! Det nærmeste menneskespråket kommer fuglesang. Navnet hennes er lett: Mi-mmi… Tam-ba… Det er litt som Tingeling. Ikke bare har hun spilt Peter Pan på Brageteatret, hun har også både noe Peter Pan- og Tingeling-aktig i sitt vesen; en letthet som utstrålingen alene ikke kan forklare, den ligger i stemmen til Mimmi, når hun snakker, puster, når hun synger. Og hun kan lett bli Kaptein Krok også; det hun gjør hun med trekvart eller halvannet øyenbryn i en rask grimase. Rik personlighet, mye indre liv: et månesykt klezmerorkester i sjelen.

De som hører Mimmi synge, glemmer det ikke. Hun synger margen ut av beinet og tilbake igjen. Det er pur, destillert DNA i Mimmis stemme, lydfrekvens av DNA-tråder som skjelver, lik maneters lange tråder, vertikalt vibrerende i vann. Personlig har jeg gått hjem fra konserter og følt meg salig, salig som en Guds engel, etter sju konserter/live-musikkopplevelser i mitt korte liv: Tracy Chapman, Cesaria Evora, Bob Dylan, Jarle Bernhoft, Leonard Cohen, Manu Chao og Mimmi Tamba.

Hva er det de gjør med sjelen din, disse sangerne, disse formidlerne? Hva gjør sjelen deresmed sjelen din? For det er kontakt, uten tvil, det er en grunn til at du føler deg salig.

Lyset som treffer planeten Jorden farger tomatene røde, agurkene grønne, auberginen mørk lilla, maisen gul osv… Det er små nanoforskjeller i bølgefrekvenser som definerer distinksjonene i farge, i forhold til hva vi (mennesker) ser. Sånn er det vel med lyd også? Når molekylene fra Mimmis fininnstilte blåsebelg treffer, så farges synapsene i sinnet og resonnerer i sjelen, før de daler ned i den såkalte bevisstheten som minner om lukt og smak av frukt?

Pelotón: Mimmi liker det enkelt og sofistikert: brød og oliven, granateplebrus; akkurat som hun selv: ærlig og plain, med detalj og finesse. Hun er walk og ikke talk, kommer rett fra jobben på teateret, Det Norske Teateret, hvor hun er fast ansatt og for tiden øver til Tolvskillingsoperaen og ellers framfører Dylan på nynorsk, i oppsetningen «Vikla inn i blått». Mimmi er 29, og av arbeidserfaring har hun «én dag på pub og én uke i barnehage». Lol. Det er fordi Mimmis misjon er i sangen, og fordi hun er støpt i den formen. Jobben hennes på jorden er å uttrykke, sende gode nanopartikler inn i andre mennesker og overlate resten til Gud.

Gud?

-Jeg tror ikke på Gud som i Bibelen. Men jeg tror på at det er noe mer enn bare meg. Og jeg tror på at det finnes noe magisk, som jeg ikke forstår.

I januar 2020 ga Mimmi Tamba ut andrealbumet «Semper Eadem», et storyalbum med et fasettmangfold en tidlig David Bowie verdig. Mimmi er i en personlig prosess, det dreier seg om «å konfrontere ting som har vært undertrykt», «jobbe med demoner» og «utforske brytningspunkter når de krakilerer». En kunstnerisk katarsis, med andre ord, ommøblering og storrengjøring, pluss nytt interiørdesign. Men ikke interiørdesign slik interiørdesignere gjør det. Immaterielt interiør. Hos Mimmi er det flammer, hull i veggen, bønn i fosterstilling og asketisk obskønitet.

I februar 2020 sang hun for et utsolgt Blå i Oslo, og høstet sekser på sekser i viktige mediale fora. Kommersielt gjennombrudd lå i kortene, stort eller lite.

Albumet «Semper Eadem» fulgte en nøye uttenkt dramaturgi, med base i Dronning Elizabeth I, som regjerte over 40 år alene og var en hard negl. Den metaforiske låtoppsatsen i albumet begynner med Mimmi alene, på bunnen av en brønn, kikkende opp. Universet er Alice in Evetyrlandsk, med Dronning Elizabeth som stand-in for Alice, aka Mimmi selv. Sterk kvinne, store spørsmål, høy sats. En tekstlinje som: «Your suitcase is your head, your heart and humble reason”, fra låta “Porcelain”, er rimbaudsk og vesaask; den er rett og slett dyp og fin.

-Det er så sårbart å jobbe med kunst, sier Mimmi.

I corona-tiden, som permittert fra teatret, satt hun hjemme på Rodeløkka, byttet kostymer på flere nivå, lagde låter og holdt en og annen online-konsert, samt en Brakkesyke-gig 16. april. Det var rart å sitte der hjemme i stua med synth og mikrofon foran seg, pc-en til venstre og et usynlig publikum der inne i dypet bak irisen i den beksvarte linsa.

-Jeg har såpass høy energi, og jeg hater stillstand, når det ikke skjer noe. Jeg er konstant skapende, på et eller annet sett, og i corona-tiden ble jeg frustrert over å se mulighetsrommene forsvinne. Jeg kan bli deprimert av stilllstand, med påfølgende angst. De store spørsmålene begynner å rumle i hodet. Hvem er jeg? Hva er meningen med livet? Hva skjer etter livet? Alle de dumme spørsmålene der.

Mimmi er vant til å bare pøse på, jobbe seg gjennom dagene: teatret, studio, låtskriving hjemme. Hun elsker mer-energien, den mentale klarheten og det sosiale hvite arket dedikert arbeid gir:

-Jeg føler meg fri, føler jeg blir et bedre menneske, mer sosial, mer glad i mennesker.

Og hun følger opp med et insisterende nordnorsk aber. Disse erketypiske nordnorske uttrykkene kommer alltid etter lange eller halvlange innpust:

-Det går til det går.

De nordnorske, stemningsgeneraliserende uttrykk, så perfekt avstemte og så dypsindige i sin floskel-imiterende form. Folkelig haiku-poesi, rett fra nordkalottens Delfi.

Mimmi Tamba har levd litt, og det er grunner til at hun søker mot transformasjonens kilde. Deltakelsen i NRKs «Stjernekamp» som 22-åring ga eksponering i et medialt bilde der affekt ofte kan steile mot integritet. Man tekkes bildet, man eies av bildet, selv om familien inviteres til studio og den grå suppa av ansikter applauderer og jubler. VG og Se & Hør står utenfor med tabloid kjøtthunger, immune mot fataliteter. Oppmerksomhetens valuta selges blant hyklere på en flyktig børs, det jukses og trikses, plutselig er hele Oljefondet borte. Hvor er verdiene da?

Og: Det er vel tross alt et begrenset selvrealiseringspotensiale i å eventuelt få lov til å være med på sesong 8 av Farmen?

Pappa Benoit Tamba tok lille Mimmi med i et Tromsø-studio tilbake på 90-tallet. Benoit er musiker selv, fra Ziguinchor i Senegal, en liten mil fra grensen til Gambia.

Vi treffer Benoit tidligere, en kjølig fredagskveld; Mimmi skal synge med band på Mela-huset i Oslo. Bakerst i lokalet havner vi i passiar med Benoit, som overvåker merch-standen med Mimmis barndomsvenninne Martine. Fotograf Fabien, fransk av nasjonalitet, spør ham hvor lenge han vært i Norge, Benoit gjør et dirigentslag i luften og svarer med et aristokratisk fransk uttrykk:

–Une belle lurette!

Benoit er kledd i lyse jeans, humlegul blazer og brunbeige ullfrakk; lyset i øynene, samt de to små fikenene under kinnbeina røper hvem som er datteren hans. Han mener å huske hva datteren sa første gang hun var med ham i studio:

-Pappa, hvordan blir man stjerne?

Mimmi husker det noe annerledes, hun mener hun kan ha sagt:

-Pappa, hvordan lager man et album?

Pappa Benoit Tamba og mamma Guri Johnson møtte hverandre sent på 80-tallet, der skuespiller Guri skulle spille inn filmen «Sangen til Gambia». Benoit falt pladask for den lyse dama med det litt for korte skjørtet. Resultatet ble Mimmi og søstera Emma, 15 måneder yngre. Emma Tamba er advokat med klisterhjerne og nådeløse analytiske egenskaper, men hun skriver og synger også. De er veldig tette, selv om de bor på hver sin kant av landet, Emma i Tromsø, Mimmi i Oslo. De har en halvsøster i Chicago, Fatou, Benoits datter; Mimmi skypet en gang med henne i 2015, men hele opplegget ble litt småkleint.

-Sjøl er jeg en ekstrem blanding av introvert og ekstrovert, sier Mimmi, -jeg er høysensitiv og har behov for masse alenetid.

Mimmi mediterer mye og hører på Andrew Johnson, en skotsk meditasjonsguru med stemme av helmelk, muskat og honning.

Mamma Guri er den viktigste personen i Mimmis liv, ved siden av søster Emma:

-Mamma er skuespiller. Hun har vært fast ansatt på teatret i Tromsø i hvert fall i 30 år. Hun er like rar som meg og støtter meg i absolutt alt. Når jeg har vanskelige prøvetider så kan jeg bare ringe henne. Vi snakker i flere timer om høyt og lavt. Jeg er veldig glad i henne. Og søsteren min også. En tett og nevrotisk familie, haha. Når vi alle er sammen blir vi veldig intense og kan snakke veldig høyt og lidenskapelig hvis det kommer opp temaer vi finner interessante. Vi er absolutt ikke alltid enige, haha. Men det liker jeg.

Nylig giftet Guri seg med sin livspartner Jon. Jon kom inn som stefar da Mimmi og Emma var småjenter, og han har støttet Mimmi som menneske og artist hele veien.

Siste låt på Mela-konserten er «Father», en sår pianobasert arie hvor Mimmi strekker stemmebåndet til stupet, til høy C eller i det umulige nabolaget der, hvor kun Mimmi og et par andre bor.

I am my father´s child

and I have the courage

of Joan of Arc

Oh how I wish

he could see me now somehow

go through his heaven or hell

and see me now

Oh father…

Vel, Benoit er i salen, og han hører; det kan jeg skrive under på, for jeg står og ser på ham mens Mimmi synger. Neste vers:

I am my father´s child

and I have the courage

of Joan of Arc

Oh how I wish

he could see me now somehow

for I have been

a motherless child

Oh father…

Mimmi går gjennom taket når hun synger denne låta, og jeg må si at ordet «rørende» faktisk ikke strekker til. Når musikk, stemme og tekst genuint går inn på ting i sjela, så opphører språket å dekke beskrivelsesbehovet. Og kanskje er det da man opplever å være en del av, eller bevitne, noe som er «større enn seg selv». Jeg vet ikke helt, men det føles godt når Mimmi synger «Father», og det er ekstra spesielt å kunne se Benoits øyne mens hun gjør det.

Hun drøyer ikke med ekstranummeret – sjenansen hennes snakker ordløst når hun entrer scenen etter et kort opphold bak sceneteppet, fikenene over kinnbeina reflekterer spotlyset som to kuler iskrem av salt karamell:

Southern trees bear a strange fruit

blood on the leaves and blood at the root…

Black bodies swingin´ in the Southern breeze

Strange fruit hangin´ from the poplar trees…

Mimmi, Mimmi, Mimmi… Mimmi Tamba. Jeg dunker Fabien på skulderen og hvisker ham i øret at denne dama har noe spesielt. Fabien er sjelden med på lettvinte framtidsspådommer, og min spinnville, spontane øyeblikks-entusiasme tar han alltid med fjorten klyper salt. Han er nøktern og realist av natur. Men jeg ser munnviken hans heve seg femten grader og hodet gjøre et lett kast, som en lynvåken hund i undring.

Mimmi Tamba er 29 og har framtida foran seg, som floskelen sier. Hun jobber også med film: skriver, regisserer og spiller i kortfilmer; hun har noen roller i norsk film på tapetet den nærmeste framtid – noen roller hvor hun ikke bare er den edgy jenta fra Holmlia eller Stovner, kanskje med hijab? Mimmi er lei av auditions hvor hun åpent og rett ut blir bedt om å spille ut de simpleste stereotypier.

Hennes store filmidol er filmskaperen Richard Linklater, hun er en sucker for «School of Rock»; og hun digger skrekkfilmer, thrillere og grøssere! På seriefronten er det «Emily in Paris» som har holdt henne limt fast i sofaen i det siste, men Emily er kun en flau guilty pleasure, en slapp popcornplukker. Mimmis ekte serieplask nå er Ash vs. Evil Dead, en «cheesy serie med morsomme og teite punchlines, hvor karakterene er fulle av selvironi.» Jeg tar Mimmis serieinspirasjoner som en metakommentar på hennes naive jeg og hennes velfortjente «slappe av-tid». Meg om det. Dobbelt lol.

Mimmi er i studio nå, hvor Semper Eadems oppfølger, tredjealbumet hennes skal bli til. Semper Eadem var del én av en albumtrilogi. Nå lager hun de første demoene til del to. Transformasjonens neste kapittel; larvens smil, inne i kokongen. Sommerfugl heter forskjellige ting på ulike språk: Butterfly, mariposa, borboleta, sommerfugl, papillon, perhonen, kipepeo, balanbaalis, pinpinik kelebek, uvemvane, labalaba, schmetterling, osv.

Dette er noe av det beste man kan oppleve: Å se et levende, begavet menneske, midt i den brennende prosessen av å skape sin livsreises vakreste ting.