OLE KRISTOPHER RINDE
Å være 19 år! Ute av skolesekken, ferdig med den evinnelige måloppnåelsen, ferdig med de uangripelige vurderingskriteriene, ferdig med lærernes velmenende oppdragerfetisjer, ferdig med maset om tidstyver og innfløkte moraldoktriner, ferdig med temabundne innleveringer, ferdig med …
Selvstendighet er en dyrekjøpt erfaring, og det kan være en lang reise dit. De fleste av oss mennesker får en boost når vi opplever følelsen av selvstendighet etter å ha vært bundet av systemer over tid.
På tampen av februar 2020 befant Ole Kristopher seg i Barcelona med noen kompiser. De satt om nettene på paseoen bortenfor Barceloneta, på sjøsiden av Poble Nou, og åt tapas på kafébord like ved bølgekastene. De tillot seg beruselsen som voksne ungdommer skal, og drakk meksikansk øl av merket Corona uten å detaljfeste viderverdigheter vedrørende navnet. Senere på kvelden, på fortauskantene av Rambla de Barcelona og ved hjørnene av Plaza de Catalunya kom de i snakk med voksne ungdommer av andre nasjonaliteter, og nøt følelsen av frihet; frihet og eventyr.
Kompisene var fra Kjelsås, som Ole, på nordsiden av Oslo, helt oppe ved munningen av Maridalsvannet. Kjelsås kaller de K-Town, i sin egen sjargong, i sitt eget språk.
Språk oppstår kontinuerlig. Nye språk. Via assosiasjoner, kryssende synapser, påfunn, gjennom kunst.
Hva er kunst? spør skeptikeren i hjørnet. Ikke vanskelig å svare: Kunst er når vann, under gravitasjonspåvirkning (som vi kaller livet) finner nye veier mot start, mot havet. Kunst er når tvangens lenker sprenges og fangen finner nye veier, ut av cellen, ut av hverdagen, vekk fra korridorene, ut av livet.
Ole kom tilbake til Oslo en tidlig marsmorgen. Det var noe skurr i nyhetene, oppsiktsvekkende overskrifter i nettavisene, noe om et virus fra Kina; han tenkte ikke så mye over det. Planen for våren var uansett å jobbe, jobbe så mye han kunne, på MTM i Badstugata (telefonsalg) og på restauranten Klosteret i Fredensborgveien. Planen var å jobbe for gryna, og lage kunst på si.
Ole kom tilbake til et Oslo hvor dopapirhyllene på Kiwi var i ferd med å ribbes, hvor suppeposer og rispakker forsvant i rasende fart. Til et merkelig stille Gardermoen, med stressende fjes og instruerende plakater. Gå dit! Ikke stå her. Hold avstand. Beveg dere videre. Kom dere hjem! Bli hjemme!
De økonomiske plastrene kom like etter. Utvidet permitteringsordning osv. Studentene kunne få utbetalt lånene sine på forskudd. Karantene-Norge var et faktum, og som vanlig ble middelklassen og oppover prioritert mest. Demografisk og antropologisk kunne man påpeke et par ting, uten å bli kalt kverulant eller anarkist: Unge folk for eksempel, som ikke studerte, som hadde et begrenset inntjeningsgrunnlag, falt utenfor.
Ole hadde meldt seg på et årsemne i medievitenskap ved universitet på Blindern, men hoppet av midtveis, da han fant studiet for teoretisk og livløst. Vi har ordtaket «det er ingen skam å snu», og det ordtaket er særdeles riktig og viktig. Grunnen til at han hadde valgt studiet, var fordi han ville lage musikk, lære mer mediebransjen og ellers få med seg litt nyttig, relatert kunnskap på veien. Å lære kulturteoretisk, uttværende grunnstoff var ikke helt drømmen. Han betalte tilbake studielånet og bestemte seg for å erstatte studier med arbeid og hobby, midlertidig.
Arbeid? Se der ja, i en by som Oslo fins det heldigvis andre muligheter enn gruve og åker, som ikke er populært lenger, og i hvert fall ikke i byer. Lol. Men i en nasjonal nedstenging minker antallet jobbmuligheter ned til nesten null. Ole hadde flaks, hvis man kan kalle det det; like før avreise til Barcelona hadde han vært til intervju og fått initierende opplæring hos telemarketingselskapet MTM. Videre opplæring (man blir ikke telefonselger på 1, 2, 3 hvis du trodde det …) og deretter jobb var mulig fra hjemmekontor. Ole plugget opp macen, og koblet seg inn i salgsverdenen. Mest av nødvendighet.
-Telefonsalg er utfordrende, seriøst liksom. Du har noen bruksvalutaer som er uerstattelige: energi, humør, improvisasjon. Samtidig som det er noen triks i boka som sitter langt inne …
På wikipedia står det følgende om telefonsalg:
«Telefonsalg betegner en form for salg hvor en selger tar kontakt med en potensiell kunde over telefon.Telefonsalg er en videreutvikling av dørsalg, som også er oppsøkende, og hvor det er selgeren og ikke kunden som tar initiativ til kontakt.»
Én ting som må forstås om Ole: Ole liker å lage musikk. Han installerte musikkprogrammet Logic første gang da han var 18, hjemme på gutterommet hos farmor Eva og farfar Bjarne, og begynte deretter å eksperimentere med å lage beats og rappe over disse. Det var noe med denne kreative virksomheten han likte, noe finsnekker- og mångsysslaraktig. Etter to år som hjemmesnekra artist og musikkprodusent begynner Ole å få ordentlig dreis på sakene.
Hvor gøy er det å lese 740 sider pluss fotnoter om «tiltaksdiskurser for å betre aktivitetssfærer i kystnære kulturkommuner» da?
Kampen for kunsten, på det personlige plan, er en hard en. Noen kaller «å få det til». De fleste tør ikke engang å prøve. De sanser kriteriene, og velger trygghet i stedet: investerer identiteten i materielle ting og evolusjonære substitutter: bolig, hierarkiske abstrakter; tertiær og kvartiær prestisje. Å gå for drømmen … Det er en gjørmete og tøff mil å gå. Starte egne prosjekter, stole på egne ferdigheter, jobbe hardere enn alle andre, tåle nederlag, tåle avslag, være fattig …
Hvem tør egentlig å være fattig? I dag?
-Jeg har ikke lyst til å være fattig, ingen har det. Min generasjon er ganske rasjonell og kanskje pengeorientert. Jeg er keen på å ha penger, jeg vil ha muligheten til å jette til Cuba for en uke, når jeg skulle ønske det. Det handler ikke om å være snobb, men om å ville ha et bra liv. For meg er balanse nøkkelordet.
Litt ute i «korona»: Ole og kompisen Julian sitter på et kleslager på Frysja (Oles mor er klesdesigner, basert i Molde, med kontor/lager i Oslo). Ole lent over macen, Julian i rommets periferi i intim nærkontakt med en gitar plugget inn i en mixer. En ølboks her og der, vinduet slår opp mot en raus takterrasse; mest tak egentlig. Elva mørk og rolig der nede, stjerner på himmelen; Grefsenåsen som et diffust Soria Moria bak trærnes skjelvende silhuetter.
Ole lager mixtape. Innimellom tusener av telefonsamtaler, gjerne på kvelden og gjerne etter midnatt. I stille netter, når kontorer og lagre er mørke og tomme, romsterer Ole musikalsk på kleslageret til ull & silke-merket Vera & William.
Det er et pent og interessant bilde: ung mann, vakker og staut, sikker og usikker, drøm og virkelighet.
Universet og timelønnen.
Ole, dybden og roten i blikket, mens det flakker og lodder atmosfærens uutgrunnelige materialitet.
-Det er spennende å skape noe, jobbe hardt for å lage noe som er bare ditt.
Ole gjennomførte.
På 20-årsdagen sin, den 10. september slapp han mixtapen «Quixtape Quarantino» på Spotify og diverse andre steder i den virtuelle matrixen. Gjennomføringsevne er elektromagnetismen i all kompetanse. Å gjennomføre viser at du mener alvor. Ole sitter fortsatt oppe kvelder og netter, etter lange arbeidsdager, dedikert til prosjektet sitt. Etter gjennomføring, kommer perfeksjonering. Artistisk virke er en personlig evolusjon.
Ole har nettopp begynt, og nytt materiale er på vei.