INGVILD SØDERLIND
Tidlig kveld, Saga kino, 4. mars 2020: Hundrevis av tenåringer og unge voksne står under kinofasadens stringente neonskilt i spredte klynger, jenter og jenter, gutter og gutter, jenter og gutter. De tripper febrilt i sine sægga jeans og tettsittende tights. Noe er på ferde, det er helt klart; de gjør noe mer enn bare å henge. En selfie knipses her, en gruppeselfie der. Brenselet i Insta- og Snapchat-maskinen gløder som vanlig. Satellittene som kretser om jorden gjør jobben – slaver i evig orbit før de dør på den astro-digitale søppeldynga, uten takk. Fra de rektangulære småskjermene suger tenåringene og de unge voksne i klyngene inn identitetens surstoff. Suger inn, spytter ut, suger inn igjen. Å gå fra barn til voksen i den digitale tidsalder er litt som å smugle sitt eget hormonsprengte selvbilde gjennom en underjordisk tunnel mellom Mexico og USA, eventuelt over Svinesund fra Strømstad.
Midt blant disse klyngene ser vi noen «voksne» folk, deriblant noen frodige damer i «flagrende gevanter», anakronistisk men samtidig smakfullt kledd. Anakronistisk fordi de står midt i et atypisk steinbrudd av alder hvor fysiologiens topologi er variert og spennende. Konklusjon: De er ikke blant sine «egne». Hva gjør de midt i blant all denne ungdommen, og gjør seg smådeilige med proaktive albuekast, tilfeldige hoftevrikk og tilforlatelig hårsleng? Det ser lovende ut, fra et sosialantropologisk perspektiv. Jeg står med min venn og kollega, en sympatisk franskmann, en monden og sosialt fleksibel fyr; vi bivåner det hele, veksler mellom ungdommelig fordekt gammelmannshumor og godlynte sarkasmer. Sosialantropologi er et av våre fag, og dette er spennende materie.
Menneskeklyngene beveger seg inn i kinoen. Floraen av smale og brede hofter vugger inn i noe vi alle vet er en kulturell arena. Noen vifter triumferende med noen små papirlapper: billetter. Andre sjangler selvsikkert og påtatt uanfektet inn mot det som vi skjønner må være en happening av det ene eller andre slaget.
Egentlig later vi bare som vi ikke vet hva som skjer; det er en nyttig, tillært øvelse å fingere den uvitende observandens posisjon. Mørket strutsen finner under sanden fylles av fantasi. En maler kan grunne lerretet sitt med svart for å begynne den visuelle trippen fra motsatt ende. Livet er tross alt helt uforståelig, an badtrip vi alle later som er fullt ut rasjonell, triviell og tilforlatelig, som en hvilken som helst tacofredag.
Nå skjer det noe på podiet, vi er på filmpremiere. Førpremiere. Filmen heter «Alle utlendinger har lukka gardiner».
Tre uker senere: I en relativt liten fireromsleilighet på Bjølsen med god planløsning, står en voksen kvinne midt i den beskjedne stua og gjør noe som kan ligne på yoga. Fra en tilsynelatende sedat og statisk kroppsstilling – er det «Svanen»? – rykker det plutselig i kroppen hennes, og hun slenger ut et anstrengt men velment utbrudd til en liten 8-årig gutt som hopper impulsivt opp på ryggen hennes.
Gutten heter Elliot, moren Ingvild. Det Ingvild holder på med er ikke yoga, men «mage, rumpe lår» med Susanne fra Myrens treningssenter. Det er coronatid, og deltagerne på FB-livestreamen kaller svetteseansen for «Stuss med Suss» i kommentarfeltet.
Elliot, 8: han elsker denne hjemmekarantenen, han. Storesøster Selma på 14 også. Ungene gjør det pålagte hjemmearbeidet tidlig om morgenen, så er dagen fri. En nyttig og effektiv øvelse i selvstendighet. Når lærerne i zoom-vinduet er borte, danser musene på bordet. Skole er tross alt 50-70% oppbevaring. Alt snakket om «tidstyver» som gjennomsyrer den moderne pedagogikken, er 50-70% fasade og fyllstoff. Pedagogene i det midtre og øvre institusjonelle sjiktet må også ha ideer de kan kalle deres egne, akkurat som frukt- og grøntansvarlige på Rimi og Rema innimellom må fornye melonplakatene og få personlig eierskap til nyankomne jordbær. Det enkle er ofte det beste.
Filmen «Alle utlendinger har lukka gardiner», en adaptasjon av Maria Navarro Skarangers prisbelønte roman med samme navn, rakk 6 dager på kino før corona stengte Norge. 18000 solgte billetter på seks dager: publikumssuksess, intet mindre. Anmeldelsene var unisont gode også, bortsett fra en smålig og bedrevitende sak i Klassekampen.
Kvinnen vi er pflue på veggen hos, er Ingvild, 45, filmregissør. Hun har fortsatt babyglatte bollekinn med et forsinket gjenskinn av barndom, og noe man må kalle glimt i øyet. Hun har noe komplekst veslevoksent i blikket, samtidig som tanngarden i samspill med øynene plutselig kan projisere noe infantilt, nesten oldingaktig ungt. Rart med kompliserte, sammensatte mennesker, du! Så snakker hun, og du observerer henne, og det er knute på tråden! Øynene må gjenopprette kontakten med hjernen og nullstille innstillingene. Reset i modemet. Spennende.
-Susanne på Myrens denger meg rundt, så det er ålreit!
En liten kommentar til Ingvilds sosiolekt her: Født i Fredrikstad, oppvokst på Holmlia, gikk videregående på Foss, Grünerløkka. Det er et breit mål, utstudert folkelig, et gjennomført østkantnorsk med enkelte besteborgerlige stiklinger.
-Men det er deilig å være hjemme! Man slipper det presset med å være sosial hele tida … (av og til sier hun sosial, andre ganger sossial …)
Ingvild viser fram «kroken», et lite skrivebord mellom el-pianoet og senga på de «voksnes» soverom. Det er her, fra «kroken» at hun gjennomfører zoom-møter og annet nødvendig corona-arbeid. Ingvild er i forarbeid på ny spillefilm, og kan gjøre mesteparten av arbeidet hjemmefra. Corona har fått fram mange undertrykte egenskaper i henne, bl.a.: 1) hamstreren Ingvild, 2) brødbakeren Ingvild, 3) renholdsstrategen Ingvild. Man kan nesten driste seg til å si at urkvinnen i Ingvild Søderlind har våknet.
Hun beskriver eget sinn som systematisk kreativt. Denne organiserte kreativiteten, som gjør henne spesielt egnet i regissøryrket, utspiller seg nå i fireromsen på Bjølsen. Ikke bare driver hun omfattende forberedelser og koordineringer av sin nye spillefilm – noe som innebærer hyppige zoom-og skype-møter med produsent, filmfotograf i Ungarn, castingansvarlig, samt fagsjefene på musikk, scenografi og kostyme – men familien for også erfare urkvinnen i Ingvild og hennes praktiske skapertrang: 1) Det er tur hver dag. 2) Det er god middag hver dag. 3) Hjemmet forberedes for en tenkt situasjon der én i familien får corona (romsituasjon, lokale smittevernstiltak).
-Jeg syns det er litt gøy med den dystopiske greia, det må jeg innrømme! Corona er litt som å være på hyttetur hjemme, med sin egen familie. Det er liksom ikke noe F.O.M.O. på gang.
-Hva er F.O.M.O.?
-Fear of missing out.
Ingvild legger til, og jeg forstår ikke helt om hun er stolt eller snurt:
-Vi har ikke hytte vi. Men vi ser på apokalyptiske virus- og pandemifilmer hver kveld og koser oss gløgg i hjæl!
Leseren har kanskje gjettet at Ingvild regisserte filmen «Alle utlendinger har lukka gardiner». Riktig. Hennes spillefilmdebut i en alder av 45 kom etter årevis med venting og utvikling av ulike blindveisprosjekter. Kortfilmen Jenny (2009) vant masse priser og kom inn på Berlinalen det året. Et gjennombrudd rett og slett. Ingvild brant etter å debutere med spillefilm. Veien lå åpen, men den var glatt. Spillefilmsnåløyet for regissører i Norge er trangt, og de hvite mennene i 40- 50- og 60-åra har de siste tiårene vært overrepresentert i fordelingsstatistikken når det gjelder NFI-penger, som er bærebjelken i finansiering av norsk spillefilm. Ingvild opplevde lenge at det å være kvinne gjorde nåløyet ekstra irriterende trangt. Dette var før metoo.
Sent på 90-tallet: Ingvild, ferdig på Foss videregående, går et år på Romerike folkehøyskole. Hun er en ung voksen kvinne som skal finne seg sjøl. Hun vil bli skuespiller! Sammen med venner fra skoledagene bor hun i ulike kollektiver og lager amatørteater. De har ulike teatergrupper med utstrakt kreativ virksomhet, mens de hvert år søker teaterhøyskolen. Noen kommer inn, og forsvinner. Ingvild søker fire ganger, uten suksess. 20-åra løper av gårde og Ingvild må foreta seg noe. Det begynner å ligne ørkesløse år, og ørkesløsheten gnager på selvbildet. En gradvis erkjennelse av at hun muligens er for sjenert til å være skuespiller demrer. Hun gjør en forsiktig, målrettet pilegrimsreise til Storbritannia for å peile seg ut en passende utdanningsinstitusjon, er innom London, Liverpool …
Hva med vorten på Englands rumpe? Nei, ikke Irland, ikke Wales, men Skottland!
I Edinburgh, langt oppe i nord, finner Ingvild et landskap hun kan se er sitt eget. Det er en råskap og nakenhet der som resonnerer inni henne, inn i sjelen til den lille Holmlia-jenta. Skolen heter Napier University. Ingvild er 22, og hun kaster pila. Det er et Rubicon, et valg, hennes eget. I Edinburgh – ser hun for seg – kan hun utforske sitt eget, og andres, utenforskap, og muligens sikte ut kjernen i sin personlige og kunstneriske søken.
I Edinburgh blir hun regissør og kvinne. Fire konsentrerte år i et internasjonalt studentmiljø. Nye mennesker. Nye ideer. Hun beskriver det som en gispende følelse av frihet, det å kunne dra til Skottland bare med en ryggsekk og leve i en isolert, kreativ lomme, uten å forholde seg til kjente trakter og gamle venner. Her avfødes også en intens interesse for klassebegrepet, som i Storbritannia er mere synlig og reelt enn i likhetsidyllen Norge. Ingvild samlet trådene og innså at klasse som tema er tabu i Norge.
-Tenk, vi hadde en bok på pensum som het «Cinema and Class Difference»!
Med filmstudiene i boks befinner Ingvild seg i Norge igjen. Nå er det dags for å bruke utdanningen. Alle de gamle teatervennene er nå etablert med hus og unger, biler, hunder og hytter. Ingvild går rundt i Oslos gater og føler byen er «et hedonistisk høl».
Hun lager kortfilmen «Cage», en pantomime over det vestlige menneskets eksistens. Filmen vinner pris i Iran og kommer med på Kortfilmfestivalen i Grimstad. Ingvild beskriver handlingen på følgende vis: «en film om en mann som vil begå selvmord, men som må ta vare på en fugl» …
I bakhodet har hun skapende ideer som bygger på klasseperspektiv, som bygger på utenforskap, som bygger på identitet. Hun er inspirert av Roy Anderson, Samuel Beckett, Ken Loach, Lynne Ramsey, Andrea Arnold.
Før den allerede nevnte suksessen med «Jenny», søker hun støtte til kortfilmen «Minner fra en barndom», og får innvilget femti tusen fra Fond for Lyd og Bilde. Det er Ingvilds første offentlige støttekroner og det føles enormt deilig.
Samtidig får hun en forespørsel fra et Oslo-selskap innen oppdrags- og informasjonsfilm, Snöball AS, om å gjøre regi på en film med arbeidstittel: «Egenbehandling av lymfeødem». Et streit regihonorar, 35 000, ligger på bordet. Ingvild strekker frem lanken og sier ja. Hun gir jernet og legger regisjela i lymfeødemets mange sårbare tematikker:
-Det ga meg en mulighet til å jobbe med en suveren fotograf og rendyrke noen visuelle og filmatiske ideer jeg hadde. Det var bandasjeringssekvenser i myk solnedgang, det var …
Oppdraget ble utført til perfeksjon, oppdragsgiverne gråt på prøvevisning, og samarbeidet med Snöball skulle vise seg å vare i 15 år. Ingvild snerrer informasjonstitler i fleng: «Skatepark i Selbu», «Glutenfri bakerskole på Hønefoss», «Rallykurs for ungdom med ADHD», «Båttur for ungdom med utlagt tarm» … Ingvild lærte en hel del i løpet av disse årene, samtidig som spillefilmprosjektene lå og slumret i søknadskøen hos NFI. Hun oppsummerer læringskurven:
-Når du skal få noen til å skrelle av seg buksa og vise deg lymfeødemet sitt …
Hun kaster blikket opp i den lokale stratosfæren og lar tunge øyelokk indikere kompliserte kausale sammenhenger.
Å jobbe med alle mulige slags folk, fra samfunnets kriker og kroker, ga Ingvild rause mengder menneskekunnskap. Denne menneskekunnskapen ser hun som en essensielt i regissøryrket.
-Å være regissør handler om å instruere mennesker, men også lytte til dem, forstå dem, gi dem noe for å få noe tilbake.
Mars 2020: «Alle utlendinger har lukka gardiner» lanseres først moderat og legges til halvstore kinosaler. De første dagenes salgstall er gode, filmen er blitt en snakkis, og lørdag 14. mars settes filmen opp i Colosseum 1.
-Alle regissørers drøm er å selge ut storsalen i Colosseum. 978 seter. Da har du liksom greid det. Vi lå an til å klare det, men så kom corona.
Ingvild er ikke bitter, tvert i mot, hun er lettet, glad, fornøyd. Hennes første spillefilm ble en udelt suksess: Gode kritikker, gode salgstall, bred anerkjennelse fra publikum og kolleger i bransjen. At corona tok knekken på salgstoppen og kvelte filmens umiddelbare formidlingspotensial, tar hun ikke så tungt. Filmen fins! Den lange produksjonsprosessen resulterte i en kritikerrost film som traff publikummet den var ment for.
-Det viktigste målet vårt var å lage en film der minoritetsungdom ikke bare portretteres som smågangstere eller problembarn.
Tidlig i 2019 vurderte hun å gi opp den ørkesløse ventingen på NFI-støtte. Hun kunne bli ungdomsarbeider, byråkrat – eventuelt fortsette som regissør på oppdragsfilmer om hudsykdommer, Alzheimers og anoreksi. Som et fandenivoldsk 2019-stunt søkte hun støtte til å lage kortfilmen «Sportegn». Støtten kom, ikke fra NFI, men fra Viken Filmsenter og Norsk Kulturråd. I de to hovedrollene brukte hun sine egne barn. «Sportegn» vant priser på Barnefilmfestivalen i Kristiansand og under Mimimalen i Trondheim. Utpå året kom NFI på banen med støtte til «Alle utlendinger har lukka gardiner», og resten er historie. Ingvild er nå hyret som regissør til en stor internasjonal produksjon og ser kun videre.
Livet du! Ingvild, 28, rakende rundt i Oslo, på utkikk etter oppdrag, etter mening, etter kjærlighet og anerkjennelse. Surklende rundt omkring byens dystre høl. En nordkvinne i dette Norge hvor norskheten er så viktig. Oslo, en provinsiell hovedstad, med selvbilde som New York. En nyutdannet filmregissør med drømmer, med lidenskaper, ideer, med komplekser og aversjoner som alle oss andre. Ingvild, 45, denne vakre, frodige kvinnen, med fransk samboer, to skjønne unger og leilighet på Bjølsen. Hund og hytte klarer hun seg uten, men det kommer kanskje?
Nå er det zoom-party på Bjølsen. Denne torsdagen i corona-tid bikker 21.15, og endelig har Ingvild gitt etter for venninnenes oppfordringer om et zoom-party med bobler og digitalt samvær. På skjermen: en mosaikk av tilfeldige utsnitt fra Oslo-leiligheter, smilende, leende kvinner. Ingvild er nettopp ferdig med å klippe datteren Selmas hår, og hun deltar delvis frivillig, gradvis mer deltagende minutt for minutt, i denne joviale, dystopiske, digitale festen.
Som menneske og regissør er valutaen overordnet den samme: Det handler om hvordan du – for å bruke et «Alle Utlendinger»-uttrykk – connecter med andre.
Ingvild er en spa kæbe.