CAPPELENS FORSLAG

En mann i fullt verneutstyr stiger ut gjennom en beskjeden dør i Bernt Ankers gate. I fanget har han en stabel bøker. Han skyfler disse inn i bagasjerommet på en stasjonsvogn, setter seg inn og kjører. Det kan se ut som en scene fra en moderne filmatisering av Ray Bradburys dystopiske roman «Fahrenheit 451» fra 1953, som skildrer en fremtidsverden der bøker er blitt ulovlige og brennes. Men nei: Det dreier seg om noe så eksotisk som corona-leveranse av brukte bøker.

Det var en gang: Sirdalen, Norge, 1985. To 13-åringer er på vinterferie med hver sin familie (med samme etternavn!) og blir venner. For de som ikke vet: Sirdal er en innlandskommune som utgjør den nordvestlige delen av Agder fylke, øst for Byrkjedal og Frafjordheiane, sju mil i luftlinje fra Stavanger. Det er fint når to 13-åringer møtes sånn i starten av ungdomstida, når de første kulturelle frøene spirer i dem. Felles interesser og referanser blir så sterke.

Andreas Cappelen og Pil Cappelen Smith tok opp vennskapet tilbake i Stavanger. Gutta dro på overnatting hos hverandre, kjøpte burgere på den lokale Wimpy-sjappa og leide filmer som de lå utover nettene og så: sci-fi-klassikeren Tron, eventyrfilmen Beastmaster (norsk tittel. «Dar den uovervinnelige»); crème de la crème av 80-tallsfilm.

Sammen headbanger de på gutterommene til Kiss´ 12. studioalbum, «Animalize», og har det løye.

Pil bemerker i retrospekt: -Jeg skjønte at Andreas og jeg kom til å bli venner da vi akte kjelke om natta i Sirdalen og Andreas satte utfor mens han brølte «All hell’s breaking loose!!» Referansene har endret seg siden, men ikke kameratskapet.

I 1997 flytter Andreas Cappelen til Oslo, nå 25 år gammel. Han studerer litteraturvitenskap på Blindern, og gjennomfører etterhvert sin ambisiøse mellomfagsoppgave om «gotisk skrekkromatikk» med glans.

Han begynner på hovedfag, men livet tar over. Livet du …. det bare tar over! Plutselig er Andreas skuespiller (!) i Rogaland Teaters oppsetning av Dostojevskis «Drømmere», der et kjærestepar vandrer i virkelighetens gråsone en sen natt og møter et knippe skikkelser fra ulike verdener. Han er innom oppsetningen av Anna Karenina, andre teaterstykker; spillefilm, «Fritt Vilt II», og diverse andre engasjementer; du har kanskje sett ham i en og annen tv-reklame. Skuespillerbakgrunnen har han fra smått legendariske Romerike folkehøyskole, der han «kaster bort et år» sammen med bl. a. Gøril Maurseth og Kristian Skolmen.

Summa summarum har vi følgende, om en regner riktig: en stykk sympatisk Stavanger-fyr som har en fot i litteraturviten og en fot i teater. Vi snakker med andre ord om et komplisert frilanserliv. Glem kone, to unger, hund, volvo og hageflekk. Eller? Nei, så nært kommer vi ikke inn på Andreas, han holder en del tilbake for seg selv. Vi trenger ikke vite alt heller. Balansen mellom trygghet og eventyr er så klassisk at den ikke er verdt å nevne i en så beskjeden sammenheng som denne. Uansett: Andreas balanserer frilansliv med troverdige og tillitsvekkende arbeidsforhold hos ARK Grünerløkka og Food Story i Thorvald Meyers gate.

-Det begynte med rødvinssnakk, vet du. Vi satt hjemme i stua til Pil, og hadde lagt våre personlige boksamlinger på stuebordet. Et lokale i Bernt Ankers gate, like der Pil bodde, var blitt ledig. Pil improviserte en råbra pitch på nisjebruktbokhandel mens vi satt der og skålte. Navnet ga seg selv: Cappelens Forslag.

Pil og Andreas leide lokalet i Bernt Ankers gate 4. Med hundre tusen i egenkapital startet forberedelsene. Pil dro på bokmarked i Amsterdam og investerte i et bra lass med bøker.

-Faen, oppussing asså! mimrer Andreas. -Du blir utrulig slank av oppussing, når du går på en sunn diett av kaffe og sigaretter. Det anbefales.

Andreas løp i ukesvis mellom jobben på Food Story og oppussingsprosjektet. Pil var mesterhjernen bak interiørdetaljene. I dag er Cappelens Forslag antagelig Norges vakreste bokhandel.

-Pil er en sånn fyr som får 100 nye ideer i døgnet, hvorav kanskje 20 eller 30 er gode, og kanskje to eller tre er gjennomførbare. Han er ganske god på selvsensur, det er ikke det. Jobben min er ofte å henge meg på og videreutvikle de ideene som er gode, og deretter hvilke som er gjennomførbare. Så gjør vi tingene sammen.

-Hvor mange bøker har dere nå?

-Omtrent 10000. 2000 her i sjappa. 8000 i kasser nede i kjelleren. Da vi åpna i 2011 skrev Natt & Dag en fin feature-sak om oss, og det førte til en del bokdonasjoner. Vi er også mye på loppemarkeder og plukker, du aner ikke hvor galne folk er. På Ekeberg skole var det en liten unge som talte ned fra 10 til 1 ved åpninga, og en horde med voksne folk stormet til møbelavdelingen som om det sto om livet. Rundt oppstarten dro vi også til bokmesser og bokhandler i bokbyer som Edinburgh, Amsterdam og Antwerpen.

-Hva er kriteriene når dere er ute og plukker bøker?

-En bok jeg liker sjøl.

Livet som nisjebokhandler er fullt av opp- og nedturer. En lang dag med tre kunder som ikke kjøper noe er en nedtur. Å oppdage sjeldenheter og antikvariske bokskatter i en donasjon eller på et loppemarked er en opptur. Andreas og Pil kom en gang over en rikholdig samling av signerte utgaver av den Charles Bukowski. Noen av disse er utstilt i sjappa. Et slikt eksemplar, signert av den legendariske drukkenbolten, kan bli ditt mot en relativt moderat investering. Innimellom kjører Andreas og Pil auksjoner og boklotterier på nett. Livet som nisjebokhandlere fordrer en viss kreativitet; mye kreativitet.

Dørlevering av bøker og bokpakker i corona-tiden, var et utslag av denne kreativiteten. Andreas og Pil, i fullt verneutstyr, kjørte rundt med bilen fullastet til private adresser i Oslo og omegn. Omfattende kjørelister måtte utformes. Omsetningen dette opplegget ga, var livsnødvendig for den lille sjappa, som har sitt berømte «konkometer» i butikkvinduet. Der kan kunder og forbipasserende få med seg siste økonomiske nytt fra driftsfronten i Cappelens Forslag; pila står på ord som «faste utgifter», «husleie», «forrige husleie» og «takk for oss».

Kompensasjonsordningen for bedrifter orket de ikke å søke på; søknadsprosessen var for tung og komplisert. Mye gøyere å kjøre nettauksjoner og boklotterier på spesielle bøker!

Vi spør Andreas om han har noen bokskatter han vil dele med oss, noe unikt kuriosa.

-Vi skal snart ha en presentasjon av en herlig norsk skolegeografibok fra 1942.

-Din siste spesielle leseropplevelse?

-Brian Evenson, novellen «A seaside town” fra samlingen «A collapse of horses”. Der beskriver han noen krefter I den nedre middelklassen som er dulge og udefinerbare.

-Hva er kriteriet for å kaste en bok?

Andreas svarer kontant:

-Hvem Hva Hvor 1985.