RITA NAJAR
Gatene på Grønland i Oslo begynner så smått å fylles med folk igjen. Vakuumet fra mars og april ligger igjen som en okkult, usynlig tåke over asfalt og brostein, som om folketomheten faktisk lever fysisk videre i tiden og legger igjen sitt hule dna i luft og asfalt.
Urtegata løper fra Tøyengata og bort til riksvei 4 ved Akerselva, og rett bortenfor moskeen Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat er den graffitidekkede murveggen lett synlig. Mellom to moderne boligblokker er det en lav murbygning i skvis. Det er det nærmeste du kommer en forfallen Havana-fasade i Oslo. Grønne pastellbuer på en bakgrunn av rusten kremgul. En luke åpnes i den regnbuefargede piecen og en langbeint, ung kvinne skrever ut.
Vårsola er på en rask visitt mellom to lette byger, og sollysets immaterielle fibre danser inne i den gylne afroen til Rita Najar. Øynene knipes igjen, for hun kommer rett fra studiomørkets konsentrerte ro.
Pusten og staminaen til Rita har herdet seg det siste halvåret. Årsak: Sykling. Rita svever byen rundt på sykkel og ørten tusen tråkk daglig gir god form. Hun er opptatt av velvære, av form. Rita isbader i 0 graders vann. Hun legger planer, bruker gjerne søndagskvelden til å notere nøyaktige uke- og månedsplaner. Mål, tiltak. Tiltak, resultat. Kunstens veier er uransakelige, så best å være forberedt.
24 år gammel. Up and coming. Gigene sommeren 2020 skulle gi karrieren den nødvendige boosten for å klatre opp på a-lista av artister i Norge. Sjanger: Trap, R&B, hiphop. Plutselig var alt avlyst. Den ene grimme mailen etter den andre. Beklager å måtte meddele at … Dessverre må vi informere om at …
Utestedet der Rita jobbet fredags- og lørdagskveldene, Khartoum Contemporary Art Centre er stengt og trues av konkurs. Gjennom hele lockdownen har hun beholdt de fleste av vaktene på Meny på CC Vest. Uten disse kunne det blitt virkelig stygt. Mens den boligreisende middelklassen får full pott med nullrente på lån og substansiell permitteringspakke, står denne 24-åringen på noe mer ustødig grunn. Man gjør det man kan, dag for dag, uke for uke, måned for måned.
Vi går inn luken, gjennom graffitipiecen. Døra slår igjen, sola er borte. Rita viser vei inn i et gigantisk lokale som broren Nizam har leid av moskeen. Lokalet kunne rommet syv, åtte sporveisvogner. Det er rått og kaldt. Nizam er en kreativ og praktisk sjel med hundre tusen ideer. Najarene teller fem søsken, og de er vokst opp på Vestby, mellom Drøbak og Moss. Nizam er kjent filmskaper, storesøster Diana dyktig malerinne. Rita er i midten av de fem, og planen er å ha etablert en solid artistkarriere innen to år.
Krast inn til høyre, opp en trapp, inn en plankedør, forbi et svart molton-forheng: Studio. Et studio er en kirke, for musikeren er troende av natur. Studioet er det hellige rommet der kunsten fins. På seks kvadratmeter har Rita, sammen med Nizam og kollegaen, kunstner og gründer Lars Cuzner, satt opp et musikk- og videostudio til ymse formål: Albuminnspilling, lyrisk improvisasjon, livesendinger. Den anerkjente kunstneren Fadlabi har sitt atelier i et hjørne av hallen. Studioet er et av mange kreative elementer her på huset, og det gir Rita en mulighet til å jobbe konsentrert med debutalbumet. Man kan si mye stygt om corona, men viruset kan i beste fall gi tid og rom for intenst kreativt arbeid.
Ideen er å jobbe knallhardt med albumet nå i corona slash post-coronatid og få det ferdig til gradvis og nøye uttenkt lansering i sommer. Man slipper en låt om gangen, det er 2020. Slowly but surely, from the root to the fruit.
Rita rapper og synger på norsk. Hun snakker flytende engelsk og arabisk. Mor er fra Syria, far fra Libya. Det er en lang vei fra Damaskus og Tripoli til Oslo, men sjelens og identitetens fibre måles ikke i mil. De første menneskene lander snart på Mars, og mobilsignalet reiser ut og inn av atmosfæren på et blunk.
Urtegata 11 er Ritas andre hjem. Når hun har fri, er hun her. Minialbumet som skal slippes gradvis i løpet av sommeren 2020 får tittelen «Bølger og Baner». Hun omtaler det som «en samling følelser», men hun fraber seg å si for mye; musikken skal snakke for seg selv. Beats lager hun selv, men får også noen fra produsent- og musikerkollegaer, dessuten hender det hun snapper opp noen kule beats fra youtube eller andre steder og lisensierer dem til eget bruk. Da må hun ofte ut med en tusenlapp eller to; gode beats koster. I flere år nå har hun holdt på med det hun kaller «egenutvikling av sounden», samt jobba iherdig med å finslipe sin sjonglering av ord. Tekster faller ikke bare ned på en asjett – de må hugges ut av grunnfjellet – det norske språket. Tekstene må «mekkes til» og Rita teller stavelsene i hver linje – som Shakespeare og Byron – før det sitter.
-Det norske språket er en utfordring. Sammenlignet med engelsk og arabisk er det nokså ordfattig hva volum angår.
Hun begynte sin lyriske karriere med å lage rap-tekster på engelsk i barndommens Vestby, der biblioteket var yndlings-hangouten.
-Der drakk jeg vørterøl, og det fungerte som klinested nr. 1. Etterhvert bytta jeg over til norsk, for det føltes mer ekte, og jeg fant en viss fri flyt, et eget språk. Rap høres fort konstruert og småteit ut på engelsk, dessuten er markedet oversvømt.
Rundt henne i studio i dag sitter venninnene Victoria Pacheco Putzu og Luwam Aregai. Det lyser i øynene deres og smilehullene tar dypere form når de omtaler venninna:
-Rita er inspirerende, sier Victoria. -Hun har lagt ned masse groundwork og jobbet masse med låtene sine. Det blir bra når det endelig kommer ut.
-Jeg er dritimponert, sier Luwam. -Rita er karismatisk, morsom, hun er så «henne», hun gjør det så naturlig. Hun er sexy, vittig, hun eier det.
-Vittig, er det et norsk ord? spør svenske Lars Cuzner som har kontor vegg i vegg med lydstudioet. Lars stiftet for noen år siden det såkalte «Intelligenspartiet» og gjorde bravur med egen partibuss nedover i Europa. Omgivelsene rundt Ritas albumproduksjon er med andre ord ikke heeelt A4 …
Vi hører på en demomix av låta Fasade, som hun slipper mot sommeren. Sedate og stødige synth-akkorder slipper løs en enkel og lett pianolinje og legger ut en rød løper av luft og skyer for Ritas slepne vokal.
I en innskutt bisetning forteller Rita at hun lekte med tanken på å kalle albumet «Fasader». Men tror du ikke Erik og Kriss plutselig skal gjøre comeback og kaller den nye plata si akkurat det???
Livet … Tre venninner sitter i et studio på Grønland i Oslo. Den ene av dem sikter høyt med musikken sin. De to ander har også store planer: Victoria vil ikke røpe sin drøm, sitt prosjekt med stor P – og fastheten i blikket viser at hun mener alvor; Luwan studerer statsvitenskap ved University of Columbia i New York. Lista her i rommet ligger litt høyere enn Paradise Beach-nivå, for å si det sånn …
Du blir født, og møter dette livet. Du har foreldre, kanskje en, kanskje to. Du går skole. Du gjør ferdig skole. Du skaffer dine første jobber. Du legger plan a, tar med deg plan b, bevarer til og med kanskje en plan c langt der bak. Noen mater plan a med den store Drømmen og kaster alle sjetongene inn på den grønne filten. I ambisjonens volum innbakes selvets saldo og samtidig fallhøyden.
-Hvis du kan velge, spør jeg, – rik eller berømt?
-Begge, sier Rita og ler, eller … -må jeg velge?
-Ja.
-Ok, rik.
Som alle begavede mennesker kan Rita kunsten å bli alvorlig. Hun vet det er i alvoret sannheten er. Med lette skulderrykk og hender som er taktile i luften, forlater stemmen spøkens frekvens og bærer ordene med naturlig tyngde:
-Jeg tror anerkjennelse er det riktige ordet. Det at folk hører på noe du har lagd, og liker det, at de kommer bort til deg og … Selvrealisering, er det ikke det de kaller det?
-Mestring?
-Ja, du vet … Jeg opptrådde på Furusetfestivalen og etterpå kom alle kidsa bort og bare …
Nettopp. Se for deg en ung Lauryn Hill på 80-tallet, med en notatblokk i fanget og to fingre som følger en imaginær beat. Se for deg en ung Missy Elliott som synger foran et speil og forbereder ansiktet, stemmen og sjelen på en lang reise.
Nøkkelen til suksess? Pågangsmot, kontinuitet. Talent, sier noen.
Kanskje husker Rita tilbake på corona 2020 som en lomme i tiden der hun gikk ned i gruven og fikk hakket ut sin åre. Kunst handler om adgang til grunnstoffene, og viljen til å hente dem ut.